Vi måtte tilbake til Stad

I fjor dro vi en gjeng fra Bergen til Stad. En knalltur som du kan lese om her, så kjekk at vi ville oppover igjen i år. Veiene lokket, de er som bygd for sykkel, og så måtte vi sjekke hvordan det gikk med prosjektene til Kjell Magne Ervik. Var det nye Harley’er under bygging? Var Tempo’en fra 1953 ferdig?

Langs E39, Rv15 og Fv61 er det 36 mil opp. I fjor la vi ruten om Voss, Vikafjellet og Gaularfjell. I år fulgte vi småveiene langs kysten. Bare en liten mil lenger, og en times tid mer i kjøretid.

Første stopp var fergen mellom Masfjordnes og Duesund. En kort kabelferge over Fensfjorden. Så E39 via Oppedal-Lavik til Førde, der vi tok av vestover mot Florø, og over Magnhildskaret til Svelgen, så Oldeide og fergen til Måløy. Vi valgte smale og svingete Fv618 til Selje, opp hårnålene over Stadtlandet, og ned til Leikanger og Stadt Hotell.

Der ventet kaldt øl og hjorteburger, akkurat som i fjor.

Lørdag morgen var været like flott som fredag, og vi planla en tur Sunnmøre rundt. Men først tok vi en tur ned til verkstedet til Kjell Magne. Der ventet en god, og en dårlig nyhet.

Den ene Harley’en sto i et rom for seg selv, med en stygg bulk i bakskjermen. En tidlig vårtur gikk galt.

– Jeg skulle bremse ned for en bil, og så sklei forhjulet på løs grus, forteller Kjell Magne.

Farten var lav, og det eneste som fikk seg en skramme var sykkelen. Bulken er lett å fikse, men hele bakskjermen må lakkes på nytt.

Den gode nyheten var den gamle Tempo 150 sykkelen fra 1953. I fjor lå sykkelen i en haug på gulvet, nå putret den ferdig restaurert, med originalt nummerskilt. Se videoen nederst.

Sykkelen tilhørte bestefaren til Kjell Magne, og sto i mange år bortgjemt på en låve. Nå er den en av perlene i samlingen. Du finner flere bilder av syklene til Kjell Magne nederst.

Vi var ti sykler på tur. En Triumph 1200 Tiger, en Honda NC750, to BMW R1200 GSA og to GS, en fletta ny BMW 1250 GSA, en Suzuki GSX-S 1000F, en Kawasaki Z750, og en Kawasaki 1300 fra 1982. En perle av en maskin.

Suzukien tilhører legenden Nils Storli, 75 år, og landets eldste MC-kjørelærer. Her kan du lese mer om Nils.

Z750’en er skolesykkelen til Nils, lånt ut til klubbkompis Jan Erik, som er uten sykkel for tiden. De to, og jeg, kjører med Commitments på ryggen, Dane på Tiger’en er med i Grim monkeys.

Bjørn på GS har et jakkemerke bare brannfolk får bruke, Red Knights. Klubben ble etablert i USA i 1982, og har nå 15.000 medlemmer verden over. Ett-tallet etter Norway betyr at Bjørn er med i avdeling 1 i Norge.

Smart

Skal du bli erfaren må du erfare, så det er bra å få presset grensene sine litt.

Fra verkstedet til Kjell Magne kjørte vi hårnålene over Stadlandet til Selje, hårnålene litt lenger sør tilbake til østsiden, og så langs kysten til Fiskå, over til Eidså, inn til Syvde, og videre til Lauvstad. Der kunne vi tatt ferge til Volda, men vi ville inn flotte Dalsfjorden og ut igjen til Folkestad. Kjekke sykkelveier og et storslått landskap.

Det var kirker på hvert nes, men ingen steder å få seg en matbit. Så ved Straumshamn kjørte vi over til Nordfjordeid, pizza og kebab. Tilbake til Stad hotell fulgte vi Nordfjord til Bryggja, og så strake veien nordover til Leikanger. Totalt 25 mil, og nok ettermiddag igjen til prat og kaldt øl i solen.

Søndag startet også flott. Vi droppet hovedveiene også nedover, og krysset Nordfjord med fergen mellom Stårheim og Isane, og kjørte videre forbi Svelgen og gjennom den mørke og hullete tunnelen over Magnhildskaret. Hvorfor blir den aldri fikset opp?

Nede på Rv5 svingte vi til høyre og kjørte de ti minuttene ut til Florø, og pizza på Hjørnevikbua.

Så var det strake veien sørover. Himmelen ble stadig gråere, og opp svingene etter Florø kom regnet. Noen dråper ble etter hvert til skikkelig vått. Planen var å ta av E39 etter Vadheim, og kjøre Fv93 over Guddal og så ned Lavikdal til fergen over Sognefjorden. En times omvei.

Fire var våte nok, og kjørte rett til fergen. Midt i de mest hårete hårnålene jeg har opplevd, bratte og smale, virket det som et smart valg. Men over kanten og nede i dalen ventet en vei som spilte på lag med terrenget, og slynget seg mykt gjennom landskapet. Her var det ingen autovern av metall, bare flotte gamle stabbesteiner.

Rom er bestilt, vi skal opp igjen til Stad i juni neste år, og ned Guddal igjen i sol.