Vi søker kontaktpersoner som kan hjelpe oss med nyheter og informasjon fra:
Send e-post til brj@firsthouse.no

Følg oss på sosiale medier!

Reisebrev fra Pyreneene - En «Road Trip» på lykke og fromme

Bjørn Richard Johansen
Fjellkjeden Pyreneene danner en naturlig grense mellom Frankrike og Spania på den iberiske halvøy. Det er langt mellom folk og enda lengre mellom turistene. Med andre ord, helt perfekte omgivelser for en god gammeldags «Road Trip» helt for meg selv. Kystbyen Biarritz ble valgt som utgangspunkt for en tettpakket fire dagers opplevelse. Med velvillig hjelp fra Harley-Davidson Cote Basque, ble en splitter ny Road Glide Special valgt som følgesvenn og medsammensvorne til eventyret som lå foran oss.

Gamle MC-tur minner fristet

Takket være en viss global pandemi, var kalenderen kjemisk rensket for alle planlagte turer denne våren og sommeren. Istedenfor ble mesteparten av tiden tilbrakt i karantene mens jeg bladde gjennom bilder fra tidligere eskapader. Her er Ilmo Niittymäki tur opplevelse fra Pyreneene på Harley Davidson Road Glide Special.

Når Europa åpnet et vindu slo jeg til
Men, med en gang Europa åpnet døra på gløtt, grep jeg sjansen til å komme meg ut av kjedsomheten. Ut på veiene for å fylle lungene med frisk luft! Jeg kjørte uten en eneste definert plan, og ville kun fokusere på det jeg hadde rett foran meg der og da. Kall det gjerne landeveis-terapi.

HD, Road Glide Special
Etter noen e-poster booket jeg en Road Glide Special fra en lokal forhandler. Jeg tenkte at denne gangen skulle det bare handle om kjøringen, og minst mulig om å stå langs veien et sted og fikse noe på en av mine gamle sykler… Jeg var klar for å ta inn alle luktene, synsinntrykkene og kjenne motoren vibrere gjennom hele kroppen mens jeg ukontrollert må fnise hver gang jeg vrir om høyrehånd. Heldigvis kamuflerte kombinasjonen av vind, motor og Lynyrd Skynyrd fra høyttalerne de flaue latterutbruddene for dem jeg passerte langs veien. Som du skjønner – det var ikke et sekund for tidlig at jeg kom meg ut av sofaen og opp på sykkelen.

Enkelt å leie MC
Det gikk som en lek å hente sykkelen; et par papirer som måtte signeres, en kjapp gjennomgang av underholdning- og RDRS-systemer og så var jeg av gårde. For å være helt ærlig var jeg ikke sikker på om jeg hadde valgt den riktige modellen for denne turen, siden jeg så for meg mye klatring opp og ned trange fjellveier. Var ikke sykkelen litt stor og tung?

Etter å ha sluppet unna et hektisk rush av surfeklare franskmenn på vei til stranda, pakket jeg salveskene med det aller nødvendigste. Regntøy, telt, liggeunderlag, toalettsaker, litt klær og til slutt tripoden, dronen og kameraet. Alt forsvant ned i veskene uten at det krevde en mastergrad i tetris. Jeg var imponert. Uten å måtte gjøre noen kompromisser med bagasjen på grunn av plassmangel var jeg klar for landeveien. Jeg svingte sykkelen rundt og satte kursen for fjellene som sto som en vegg der i sør.

Planen var å ikke ha noen plan
Jeg hadde en slags idé om hvor jeg ville dra, men planen var jo å ikke ha noen plan så da cruiset jeg bare av gårde. Alt jeg egentlig hadde lyst til var at vær og vind skulle guide meg de neste dagene. Hovedsaken var at jeg nok en gang hadde sluppet unna den monotone hverdagen. Jeg brukte GPS-en innimellom for å være sikker på at jeg valgte de aller minste veiene, ellers satset jeg på at det å holde nesa sørover grovt sett fikk meg dit jeg ville.

Da kvelden nærmet seg ankom jeg Saint-Etienne-de-Baigorry, hvor jeg stoppet for en kjapp middag og ventet på de perfekte lysforholdene for å kjøre gjennom Izpegi-passet. Dessverre begynte det raskt å skye over, og innen jeg fikk snirklet meg opp hårnålssvingene var jeg innhyllet i tett tåke. Å gå fra dagens stekende solvarme til dette var en ganske ubehagelig overgang, og straks jeg var på toppen bestemte jeg meg for å finne et hotell i nærheten. Heldigvis var det ikke langt til landsbyen Baztain inne på den spanske siden, der en god varm dusj og rent sengetøy sendte meg rett inn i drømmeland.

Å våken til en ny kjøredag. Perfekt.
Jeg våknet opp i grålysningen og kikket ut; skyene var borte og sikten var langt bedre enn kvelden i forveien. Etter å ha sjekket vær-appen – som lovet sol hele dagen på fransk side – pakket jeg sammen og dro tilbake til Izpegi. Men denne gangen fikk jeg full uttelling av turen. Med utmerket sikt, nesten ingen trafikk og et sterkt ønske om å bli bedre kjent med sykkelen, endte jeg faktisk opp med å kjøre opp og ned hele tre ganger. For hver runde ble jeg mer komfortabel med svingene og sykkelen, og selvtilliten økte.

Jeg ble overrasket over hvor smidig sykkelen begynte å føles under meg, og mine tidligere bekymringer ble grundig gjort til skamme. Det lave tyngdepunktet og de fantastiske bremsene gjorde det til en enkel jobb å passere selv de trangeste hårnålssvingene, mens motoren hadde mer enn nok krefter til å skyte meg ut igjen som en menneskelig kanonkule på tivoli. Gliset mitt gikk fra øre til øre, og Steppenwolfs «Magic Carpet Ride» sto på fullt volum.

Regn betyr ingenting. Man sover godt uansett etter en dag på veien
Etter en lunsj på toppen av fjellpasset slo jeg av en prat med noen likesinnede om min nye Road Glide Special, veiene i området og hvor alle var på vei. Så var jeg klar for å sette kursen mot et av de få punktene jeg hadde på listen over steder verdt å besøke, nemlig Col de Tourmalet. Veien gikk gjennom et mykt og kupert landskap, og jeg holdt hjelmkaraoken gående mesteparten av dagen. Barna vinket og folk smilte til meg når jeg passerte gjennom landsbyene, med en blanding av den umiskjennelige motorlyden og diverse rockeklassikere som soundtrack. En rullende klisje, ja vel, men jeg nøt hvert sekund av det! Så fort jeg kom litt dypere inn i regionen Hautes-Pyrenees, ble været litt kaldere igjen. Det var ikke noe poeng i å kjøre opp i høyden om kvelden, så jeg svingte like godt innom en campingplass nær byen Luz-Saint-Sauver. I det jeg slo opp teltet kom været fra kvelden i forveien tilbake, men jeg tok det med godt humør for nå ventet både god mat og drikke. Etter en deilig middag krøp jeg inn i teltet mitt, mens den beroligende lyden av lett regnvær dysset meg i søvn.

2.115 moh og opp igjennom skyene
Neste morgen var tåkete og grå, nesten som om skyene hadde falt ned fra himmelen og landet midt i landsbyen. Jeg bestemte meg for å pakke teltet og ta fatt på turen opp Col du Tourmalet som tar deg med helt opp til 2.115 meter over havet. Mer enn høyt nok til å kanskje komme over skylaget igjen og få sett et fenomen som kalles Mer de Nuages, et hav av skyer.g Jeg følte meg veldig optimistisk. Med fullt regnutstyr satte jeg av gårde langs veien som slynget seg oppover fjellsiden. Klokken var bare syv om morgenen og jeg hadde hele veien stort sett for meg selv. Etter omtrent 20 minutter begynte lyset rundt meg å bli skimrende gult og oransje, og jeg visste at det bare var et tidsspørsmål før jeg ville passere gjennom skylaget. Den gule, magiske tåken og følelsen av å klatre opp gjennom skyene var helt fantastisk. For hver meter ble lyset bare skarpere og lysere, og plutselig var jeg der: på toppen, over skyene, bare blå himmel over meg og fjelltopper på alle sider, fortsatt kledd med kritthvite snøtopper. Jeg sto ved siden av sykkelen og sugde inn alle inntrykkene, overveldet av skjønnheten rundt meg.

Flott minne, men må ned igjen
I løpet av den neste timen ble veien raskt fylt opp av turister og syklister. Det var på tide å komme seg ned igjen. Jeg hadde en varm, myk følelse inni meg etter den storslåtte opplevelsen, og jeg cruiset ned til landsbyen Campan. Jeg stoppet og spiste frokost, og tok en kikk på kartet. Etter en stor dose fjellandskap følte jeg meg klar for åpne landeveier foran meg. Jeg bestemte meg for en rute som ville ta meg over grensen til Spania. Jeg tok D918 retning Saint-Lary-Soulan, og videre mot grensetunellen Aragnouet-Bielsa.

10 timer på hjul
Den stekende sola gjorde seg stadig mer gjeldende i det jeg forlot fjellmassivet og kjørte inn over den spanske landsbygda med kurs for ørkenen i Bardenas-Reales. Det føltes deilig å koble hjernen helt ut og bare legge mil etter mil bak seg uten at det krevde særlig innsats. Jeg kom frem til Tudela i den tyngende ettermiddagsheten, og booket meg et hotellrom for en kjærkommen sjanse til å vaske av meg støv og svette. Så var planen å dra rett ut i nasjonalparken for å oppleve en ekte solnedgang i ørkenen på nært hold. Dusjen fikk liv i meg etter drøye 10 timer på hjul, og snart var jeg klar igjen for kveldens tur.

Bardenas-Reales er på mange måter lik Monument Valley, dog mye mindre. Bardenas-Reales er en god blanding av ruvende kalksteinsblokker, tårn av kritt og leire og åsrygger utsatt for elementene i mange århundrer. Naturen er som tatt rett ut av mine barndoms westernfavoritter. Jeg hadde et skikkelig «lonesome cowboy»-øyeblikk da jeg red over prærien på min jernhingst. Jeg ble så lenge det var lyst, før jeg kjørte tilbake til hotellet i Tudela.

Jeg ville sette sykkelen i en parkeringsgarasje, så den også kunne få en trygg og rolig natt. Garasjen hadde en spesielt bratt rampe ned i mørket, og vel nede nektet den automatiske skiltleseren å fungere slik at porten forble stengt. Jeg var i trøbbel. Bratt nedoverbakke, tung sykkel og ingen steder å kjøre. For første gang i livet ønsket jeg meg revers på en motorsykkel! Jeg skrudde av motoren, satte sykkelen i gir og lot den hvile på sidestøtten så forsiktig jeg bare kunne. Etter et par trykk på alarmknappen jeg fant ved siden av porten, åpnet porten seg på magisk vis og jeg kunne trille inn i anlegget. Av en eller annen ukjent grunn ville ikke systemet registrere sykkelen, så jeg tenkte jeg ble nødt til å vekke en eller annen neste dag. Klokken var 22 om kvelden på en lørdag så sjansen for å få noe hjelp var liten uansett. Mat og kald øl fristet meg mye mer, og sykkelen sto jo trygt likevel så jeg tenkte det sikkert ville ordne seg. Etter noen pintxos (små porsjoner med mat servert på en bit brød) og en livgivende, iskald pils gikk jeg til hotellet og fikk litt etterlengtet hvile.

Om natten kom regnet. Igjen.
Den natten regnet det ganske kraftig og det var fortsatt nokså truende mens jeg drakk kaffen min på hjørnekafeen. Etter å ha kikket på værvarselet virket det uunngåelig at jeg ville møte på regn på dagens tur videre mot Frankrike.

Jeg ringte noen venner nord for grensen og de kunne bekrefte at det gikk noen stormbyger der, men ingenting som så ut som det skulle vare. Jeg hadde ikke dårlig tid så jeg tok det rolig mens landsbyen våknet til liv denne søndagen. Jeg ville uansett ikke forstyrre morgenen til den stakkaren som etter hvert måtte hjelpe meg ut av garasjen. Jeg hentet utstyret mitt på hotellet og tuslet over til sykkelen. Jeg fant nummeret til kundeservice og slo på tråden. En relativt overrasket dame svarte i den andre enden, og etter et innledende forsøk på å finne et språk vi begge behersket endte jeg opp med å forklare meg på stotrende spansk. Hverken engelsk eller fransk ble forstått, og svensk og finsk gadd jeg ikke en gang prøve meg på. Ti minutter senere dukket hun opp og ba om 2.50€ for nattens parkering, og etter unnskyldninger og lykkeønskninger fra begge sider ble jeg sluppet ut av garasjen og ut på landeveien. Jeg måtte le for meg selv av hele greia, vred om gassen og kjørte videre rett mot de truende skyene i nord.

Pamplona neste
Rett utenfor Pamplona møtte jeg de første skikkelige bygene og jeg skyndte meg å skifte til regntøy ute på veiskulderen. Med store regndråper hamrende rett i fleisen i over en time var jeg mer enn klar for å stoppe og ta en velfortjent kaffepause. Jeg kikket nok en gang på vær-appen og bestemte meg for å dreie vestover og krysse fjellene nærmere kysten.

Om ettermiddagen ble jeg lovet sol, noe som hjalp betraktelig på humøret. Snart var jeg ute på veien igjen i mine egne tanker, da en Dyna passerte meg og vekket meg igjen med et brøl. Det var tydelig at denne karen kjente veiene godt og jeg bestemte meg for å prøve og holde følge. Oppkvikket over min nyvunne konkurranseånd, endte vi opp med et race for to, noe som tok meg langt raskere gjennom svingene enn jeg ellers hadde våget alene. Jeg tror vi begge fikk noe ut av det, for da han tok av veien mot en lokal gård fikk jeg et vink og et vennlig nikk til avskjed. Jeg fortsatte litt videre før jeg satte til livs noen flere pintxos, og krysset grensen tilbake til Frankrike.

Frankrike
NA-4400 svingte for aller siste gang og utsikten til Frankrike åpnet seg. Jeg nøt turen gjennom landskapet ned mot Ainhoa der jeg skulle møte noen venner og dele de siste kilometerne hjem sammen med dem. Liggende bak min venns Sportster fra åttitallet, forsto jeg raskt at min forkjærlighet for eldre sykler ikke hadde endret seg nevneverdig på denne korte, men hyggelige turen med en mer oppdatert modell. Sjelen, den sjarmerende mangelen på komfort, småfiksing langs veien og alle dagene med forberedelser for en tur som denne er viktig for totalopplevelsen. Når det er sagt, jeg forelsket meg virkelig i alt Road Glide Special hadde å tilby også. Den råsterke, okse-liknende kraften, karakteren og utseendet hadde vokst på meg hele den tiden vi delte på veien. Jeg døpte sykkelen El Toro underveis, noe jeg syntes passet ganske så bra. Det var en bittersøt følelse å vite at jeg snart måtte ta farvel med sykkelen. Den hadde visst virkelig vokst på meg.

En fantastisk tur som anbefales
Alt i alt var det en utrolig tur; en fantastisk maskin, utrolige naturopplevelser og friheten til å kjøre hvor man ønsket uten fastlagte planer.

Det var nøyaktig det jeg trengte, masse frisk luft og plenty av sosial avstand i god kombinasjon med en grundig digital detox. Det ble et hastig farvel hos forhandleren, men jeg visste at jeg ikke kom til å glemme sykkelen med det første. Allerede samme kveld var jeg på nett igjen, og bladde meg gjennom annonser for å se om jeg kunne finne en å kjøpe bare til meg selv.

Del denne artikkelen på sosiale medier

Share on facebook
Facebook
Share on twitter
Twitter
Share on linkedin
LinkedIn
Share on reddit
Reddit
Share on telegram
Telegram
Share on email
Email
Share on tumblr
Tumblr

Flere nyheter fra Reitwagen.no

Share via
Send this to a friend